Nordkapp-Lindesnes med gnagsår i rompa

Så kom gledestårene!

2007-07-29T16:18:00.001-07:00

Lørdag 28.07.07 er en dag jeg aldri vil glemme. Dagen hvor alle følelsene i hele verden ble rørt sammen i en stor gryte og tok plass i kroppen til Ingvild Meling Havnes.

Jeg startet i Lillesand etter å ha sovet godt i en deilig og myk seng hos Grete og Helene. Gode venner fra Ålesund. Nervene var på plass som de alltid er, men denne gangen litt ekstra mye til stede. Hvorfor? Fordi dette var siste etappe.

Med en søt liten heiagjeng på parkeringsplassen tok jeg farvel med Lillesand og vendte nesen mot det som har vært målet i tre uker: Lindesnes Fyr.

Det er mye man kan si om Sørlandet. Idyllisk, vakkert, varmere enn det kalde nord, hvite hus som perler på en snor, sommerkos og deilige svaberg. Jeg kan presentere dritbakker, kraftig motvind, temperaturer som svinger mellom iskaldt og glohett hvert tiende minutt, hånlige sørlendinger som ler når man sykler feil og et forbanna blodslit for en syklist som har bare ett ønske på jord: Å rekke frem i dag.

Etter 8 mil var det gjort. Kroppen orket ikke mer. De mange og lange bakkene hadde tatt piffen fra meg, og jeg var på kanten til å gi opp. 7,5 mil fra målet. "Litt til Ingvild, litt til. Du klarer den siste biten, ikke sant? Ikke sant Ringo? Vi klarer dette vi!" sa jeg til meg selv om og om igjen. Brått kom jeg til et blått, rødt og hvitt skilt. Blindgate. Der knakk Ingvild sammen og tårene var ikke til å holde tilbake.

I andre enden tok mamma telefonen. "Mamma, jeg er så sliten. Jeg orker ikke mer!" hulket jeg. Mamma var rolig, snill og søt og svarte at hun skulle fikse et hotellrom til meg i Mandal. Tanken på å ikke komme frem i dag fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg og jeg glefset tilbake. "Nei! Det kommer ikke på tale. Svarte heller!" Mamma prøvde så pent hun kunne å roe meg ned så stresset og fortvilet som jeg var. "NEI!" brølte jeg og smelte på røret.

Pusten gikk helt ned i magen en gang, to ganger, tre ganger. "Ingvild, nå MÅ du skjerpe deg!" Blikket var stivt og fokusert på veien fremfor meg. "Du klarer dette. Du har søren meg syklet HELE landet til hit, og du kan ikke stoppe nå!" Jeg banket meg i skallen et par ganger og klasket meg i ansiktet.

Hvor den kom fra aner jeg ikke, men brått hadde jeg fått tilført en energi som jeg aldri har sett maken til. Jeg var vill som en okse og sterk som et lokomotiv!

Bakkene var lange og sinnsykt tunge. Jeg kjente blodsmaken i munnen. 10 km igjen. Melkesyren i lårene var ubeskrivelig og jeg har aldri hatt det så vondt. Regnet pisket meg i trynet og vinden gjorde alt den kunne for å holde meg tilbake. Jeg kunne ikke kjenne kroppen min, alt jeg visste var at jeg holdt en fart på 20 km/t opp bakkene og det er ikke normalt. Bakketoppen lå rundt neste sving. 50 meter, 30 meter, 10 meter...der.

Lindesnes Fyr.

Tårene trillet nedover kinnene mine og latteren og gråten gikk om hverandre. Fyrlykta var tent og over meg svingte den sterke lysstrålen. Farten økte, hjertet mitt hamret fortere og følelsene kokte i meg. Et brøl møtte meg fra fyret: Mamma og pappa stod på toppen og viftet med et stort Aafk-flagg.

Jeg klarte det. Tenk, JEG KLARTE DET!!

Med såre muskler og skjelvende hender la jeg fra meg Ringo i gresset og stormet opp trappene mot fyret som har vært i tankene mine hver dag siden 05.07.07.
Jeg har aldri vært så glad for å klemme et fyr før.

En av de to resterende fyrvokterene i Norge åpnet døren til fyrvokterboligen og tok meg i hånden. "Velkommen til Lindesnes Fyr!" smilte han. Jeg smilte bare enda bredere. Med Aafk-flagg i ene hånden og Ringo i den andre knipset han et par bilder for å legge de ut på Lindesnes Fyr sin hjemmeside: http://www.lindesnesfyr.no/. Jeg klarte ikke å tenke klart, men en ting var sikkert: Jeg smilte på bildet.

(Må bare kommentere at det på nettsiden skulle stått "Jeg har sett 43 arbeidshansker i grøfta, ikke brukt 43 sykkelhansker." Hvor fikk fyrvokteren det i fra?)

Våt og kald, men så utrolig lykkelig, satte jeg meg i en oppvarmet bil. Tankene kvernet rundt i hodet mitt og brått kom jeg på at det var en ting jeg hadde glemt å si til meg selv:

"Ingvild, jeg er stolt av deg!"

Takk kjære, mektige, vakre og nydelige Norge!

2007-07-29T14:33:00.001-07:00

Takk til Finnmark

for den vakre midnattsola og de store åpne slettene som lot medvinden få sin fulle effekt. Takk for at jeg fikk ha reinsdyrene på kloss hold og se reveunger løpe etter sykkelen min.

Ønsker ikke å takke tunellen fra Honningsvåg.

Takk til Troms

for herlige Tromsø by med gode venner, Senja som viser hvor mektig Norge kan være og den nydelige utsikten fra Kvænangsfjellet. Takk for kvalitetstiden på fergeleiet med solen i ansiktet, sval vind og Damien Rice på øret.

Ønsker ikke å takke bobilturistene.

Takk til Nordland

for det nydelige Lofoten, skiver på verandaen til Odd Arne, fjell, hav, sjøluft, den gode pausen på ferga til Vega og inn til fastlandet igjen.

Ønsker ikke å takke damen som stengte Statoilstasjonen i det hun så meg gå inn døren.

Takk til Nord-Trøndelag

for hyggelig besøk hos Arnhild og Svein, møtet med den sveitsiske gymlæreren, den usedvanlige gode Colaen på Statoil og napoleonskakene på bakeriet i Steinkjer.

Ønsker ikke å takke bakkene før Kolvereid (de var i ferd med å knekke meg).

Takk til Sør-Trøndelag

for fantastiske sykkelstier og glimrende skilting. Her er syklistenes paradis.

Ønsker ikke å takke den dritsure mannen som overså meg når jeg spurte om å få fylle vannflaskene mine med vann.

Takk til Oppland

for oppoverbakkene som var overkommelige og de laaaange nedoverbakkene fra Dovre til Otta som fikk det til å boble i blodet og lot kroppen få kjenne at den lever og er dødelig. Takk for at Otta Camping var den billigste campingen på hele turen.

Ønsker ikke å takke Riksvei 4.

Takk til Akershus

for den herlige familien i Hurdal som åpnet dørene sine for meg uten å kjenne noen som kjenner noen som kjenner meg. Takk for at dere tilfeldigvis bodde i Hurdal, i Akershus når jeg var sliten og trøtt etter å ha syklet feil. Ønsker ikke å takke damen som klarte å knekke meg helt ved å si. "Dra deg ut av veien og over på sykkelstien!" Heller ikke Lillestrøm av helt naturlige årsaker.

Takk til Østfold

for en god latter hos søskenbarna i Tomter, nylaget bringebærsyltetøy og hundre skiver.Ønsker ikke å takke bakkene og svingene langs riksvei 120.

Takk til Vestfold

for for at det var så flatt et langt stykke og fantastiske veier. Takk til familien Stemland som kunne fore meg opp på både laks til middag og is til dessert, samt medbragt niste for flere dager.

Ønsker ikke å takke Kiwi for at de bare hadde grønne bananer.

Takk til Telemark

for at jeg ikke var her så lenge. Det var litt mange omveier å sykle langs sjøen.

Ønsker ikke å takke det som allerede er nevnt.

Takk til Aust-Agder

for den fantastiske mengden av energi som jeg på et mirakuløst vis fikk fra Tvedestrand til Grimstad. her gikk det sabla fort. Ønsker også å takke ekteparet som kjørte fremfor meg gjennom Grimstad for å vise meg veien ut av byen. Takk til Sofie og Grete for at dere er de dere er.

Ønsker ikke å takke den største dritveien i verden: E18 fra Grimstad til Lillesand. Fy skam så lite tilrettelagt for syklister!

Takk til Vest-Agder

for selve målet, Lindesnes Fyr. takk for at det stod der når jeg kom fram. Takk til fyrvokteren som tok i mot meg, og sørget for at lykta var tent i det jeg kom.

Ønsker ikke å takke noe annet i Vest-Agder. Har aldri syklet på en verre plass enn dette. Dårlig skilting. Sykkelstier på de verste steder. Bakker og sinnsyke svinger.

Helt til slutt:

Takk til Stormens medlemmer som har fulgt meg hele veien, trodd på meg, heiet på meg og løftet meg opp og frem.

Takk til alle de 97 medlemmene i fanklubben min (som jeg brått oppdaget eksisterte) for at dere har gitt meg noe å tråkke på for.

Takk til alle andre som har lest bloggen, gitt meg ris og ros på veien, samt sendt meldinger så jeg vet at jeg ikke har vært glemt.

Takk til mamma og pappa for at dere har tatt telefonen når jeg har vært fortvilet, syklet meg vill, har hatt noe morsomt å fortelle, har grått når jeg har vært sliten eller bare har ønsket å slå av en prat. Takk for at dere alltid har hatt kartboken for hånden og gode forslag parat. Takk for at dere er tøffe foreldre som har trodd på meg hele veien. Jeg er så utrolig glad i dere. Suss på nesen fra meg!

Turen er over. Jeg er sliten.

Jeg klarte det!

Den korte, men likevel lange veien igjen...

2007-07-29T13:38:00.000-07:00

"Etter Oslo er det jo bare rene koseturen igjen!" var det en mann som klarte å prestere å si til meg i Lillestrøm. jeg smilte og trodde han hadde rett. Så feil kan man ta.

Jeg har aldri stått ansikt til ansikt med så mange motbakker før, og det var et sabla slit å sykle opp og ned av fortauskanter med 30 kg bagasje, samt tåle drittslengingen av sure bilister som hytter med neven og skriker ut av vinduet "Dra deg til helsikes ut av veien!" Jeg har sukket like tungt hver gang, ristet på hodet og prøvd å peke på et 50 skilt i nærheten.

Jeg har rett til å være her jeg og!

Likevel, til tross for alle de tunge nedturene har det vært mange kjekke ting å se på veien:

Noe så enkelt som et bananskall

Hvorfor være glad for å se et banaskall på veien? Ganske enkelt fordi det er et tydelig spor på at det ligger en annen syklist rett fremfor meg i løypa. En liten motivasjon for å tråkke litt ekstra hardt på.

Kunne glede seg over å være aleneDet er fantastisk godt å kunne vite at man trives i eget selskap, og kan komme godt overens med seg selv. Uten å krangle. Større frihetsfølelse skal man lete veldig lenge etter. Hvertfall når det er sol, medvind, fuglesang og Ingvildsang.

Følelsen av å bli ivaretatt

Det finnes så mange herlige mennesker som har tatt utrolig godt vare på meg på turen. I Alta, i Brønnøysund, på Kolvereid, i Levanger, ett sted langs veien sør for Otta, i Hurdalen, i Lillestrøm, i Tomter, i Åsgårdstrand og i Lillesand. Mat, dusj, varme og senger har møtt meg i dørene og jeg har følt meg verdifull. Takk.

Å kunne dele gledene med noen

Min kjære slektninger i Åsgårdstrand; Elisabeth, Rune og Kristine gjorde en liten ting som varmet et sykkelhjerte mer enn man kanskje skulle tro. De slo følge et lite stykke. Tenk, brått kunne jeg peke på noe jeg så langs veien, og få et smil eller en liten kommentar tilbake. Aller størst var vel kanskje å komme til slutten på veien og inn i et anleggsområde hvor spørsmålene kvernet: "Hva gjør vi nå?" Hva gjør VI nå. Det gjorde godt å være flere når vi tok avgjørelsen om å krysse hovedveien og søke lykken på andre siden.

Å smile over luksuslivet ved å ha et eget rom

Mamma og pappa har vært fantastiske, og bestilte et rom til meg i Larvik. Allergien har vært grusom, og da var det godt å komme seg unna en teltduk med pollenkliss på og store gressfylte enger. Ved et nydelig gjestehus kunne jeg nyte grøten min innendørs og på et skikkelig grøtfat. Luksus.

Å se de små gleder

Av og til er livet bare nydelig søtt. Så lenge man bare klarer å se det selv. På den lille trefergen over til Risør var det ikke akkurat trangt om plassen. Som eneste passasjerer koste både Ringo og jeg oss kjempe masse, med vinden i håret og dekkene mens vi nøt utsikten over den sørlandske kystperle. Ringo fremme på fergen, og jeg bak. Litt tid for oss selv må jo alle ha.

Sang og latter, helt alene

Jeg har hatt noen nydelige dager her sør på, og slikt får frem det gode humøret. Mange ganger har jeg sunget høylytt både for meg selv og de forbipasserende. Takket være Søskenbjørn har det gått mye i "Så seile vi på Mjøsa".

Selv om det er mange bakker, svinger, av og på sykkelstier og fortau her i sør som kan ta motivasjonen fra de fleste, så finnes det også små lyspunkt på veien som gjør det hele verdt å sykle for.

Magen skriker etter fotball!

2007-07-25T15:56:00.000-07:00

Etter flere dager i ensomhet (men likevel meget hyggelig) kjente jeg at kroppen hadde behov for en sosial overdose. Med tanke på at jeg allerede befant meg på østlandet og verdens beste fotballag skulle spille mot Lilletrøm på Åråsen onsdag, la jeg om reiseruten fra vest til øst. Hundrevis av Ålesundere vendte nesen i retning mot den gule stadionen, og jeg skulle ikke være en smule dårligere. Den eneste forskjellen var at de kom på 4 hjul, jeg kom på 2.

Jeg trykte inn bremsene utenfor utestedet i Storgata 9 og kikket håpefullt etter kjentfolk. Det tok ikke lange tiden før en stemme jallet i forsamlingen: "Men årre helvete! Steik, sjekk ken som har kommet!" Etter den herlige velkomstreplikken ventet det klemmer på klemmer og allverdens gratulasjoner. Trond holdt til og med en liten tale til en ganske så småflau syklist. Selv følte jeg meg egentlig bare illeluktene, ekkel og svett. Vet ikke om jeg ville gitt meg selv en klem engang.

Det er veldig vanskelig å beskrive følelsen av å se så mange kjente ansikter etter en så lang tid alene. Det boblet i hver en finger og tå. Så masse kjekke folk som finnes i Stormen! Takk for at dere er til!

Kampen derimot, hva skal man si om den? Synes vi spilte godt jeg, og det var ergerlig å sykle de siste 5 milene mot Tomter med smaken av tap i kjeften. Samtidig gleder jeg meg til månen og tilbake over at det ligger fire, FIRE, lag under oss på tabellen! Tror det blir gull i år jeg.

Takk for tre hyggelige timer sammen med dere folkens. Det gjorde noe med motivasjonen og psyken (og den må være i tipp topp stand de siste 50 milene!)

Orange og blå klem fra Ingvild

PS: Takk for halvliteren Tante. Den fikk blodet til å bruse litt.

Du verden så fort det går!

2007-07-24T02:50:00.000-07:00

Nå har jeg kommet meg til Lillehammer. Sitter i skrivende stund på biblioteket og skriver om kapp med tiden. Både fordi jeg har 7 minutter igjen å skive på, og fordi jeg skal komme meg til Hønefoss i dag. Om ikke lenger.

Har byttet deilig og frisk sjøluft ut med kumøkk og store åpne kornåkere. Skal si at Norge har mye vakkert å by på.

Har hatt besøk på veien. Onkel Øyvind tok en svipptur innom på vei til Ålesund. Han kunne by på matpakke og brus, samtidig som jeg kunne hvile stussen på to herlige campinstoler. Godt åfå byttet ut sykkelsetet en gang i blant.

Ikke mange dagene igjen nå. Det kjennes på kroppen, både gleden over å snart være ferdig, samt at jeg er litt sliten. Men, har fortsatt mye energi igjen.

Ønsker alle hjemme det aller beste!

Grøthilsen fra Ingvild (som gleder seg til potetball!)

På jakt etter syklistenes mareritt!

2007-07-24T02:08:00.000-07:00

Jeg har i mange år sett opp til, og beundret de syklistene som frivillig har gitt seg ut på Norges hardeste sykkelritt. En ting er å sykle langt, det er ille nok i seg selv, men at det er et fjell innblandet i det hele får meg til å ta av meg lua. Eller burde jeg skrive fikk?

Siden første gang jeg hørte om Den Store Styrkeprøven har jeg hatt lyst til å være med. DET er noe å ha på skrytelista tenkte jeg. Men, frykten for det o'store Dovrefjell har holdt meg tilbake.

"Det er flere syklister som har dødd der oppe!", "Det er så bratt!", "Flere hundre gir seg før de når toppen!", "Folk spyr i det de ser fjellet!", "Det er iskaldt!", "Det er svinhardt for selv den mest veltrente syklist!".

Utsagnene gir ikke akkurat Dovre det beste ryktet!

22.07.07 var det min tur.

Jeg sov dårlig denne natten. Kald og varm om hverandre. Hodet kværnet rundt neste etappe. "Er jeg stokk dum som gjør dette alene?", "Burde jeg stoppe nå?", "Hvordan ser det ut der oppe?", "Hva gjør jeg om jeg angrer?".

Tankene hadde ikke fått surret ferdig før jeg plutselig hadde spist ferdig posefrokosten og satt klar på sykkelsetet. Brått var jeg på vei fra Støren til Helvete!

Svak klatring frem til Oppdal. Hele tiden var det en redselspunpe som duret og gikk i magen min, og en svak tromming i hodet gjentok Dovre-Dovre-Dovre-Dovre for hvert tråkk jeg tok.

Der.

Der stod Dovrefjell fremfor meg. Høyt. Snø på toppen og svart som fy. Nå eller aldri Ingvild. Nå eller aldri. Jeg slo meg selv i hodet tre ganger, og pustet dypt ned i magen. Nå.

Veien var fin og bred, asfalten hel, og en skokk med dumme sauer hadde et lite show i vegkanten. Underholdene.

Jeg hadde fint driv oppover de lange, slakke bakkene, men det gikk hele tiden nervøs motor inni meg som prøvde å fortelle meg at: "Det blir verre. Det blir mye verre!"

Jeg tråkket og tråkket. Brått passerte jeg et skilt det stod Hjerkinn på. Jeg leste det inni meg. "Hjerkinn". Deretter leste jeg det høyt, "Hjerkinn". "HJERKINN!?" Jeg hadde allerede nådd det høyeste punktet?? Var dette alt? Jeg tok meg selv i å le høylytt. Haha...hvis dette var et hardt og farlig fjell så piss meg i øret. Det finnes fjell som er en million ganger cerre i Nordland, Troms og Finnmark.

For å forklare hvor lett denne etappen var kan jeg fortelle følgende:

Jeg stoppet to ganger, og det var IKKE fordi jeg var sliten.

1. For å spise denne bananen.

2. For å ta dette bildet.

(Da jeg stod i bakken for å forevige disse vakre fjellene hørte jeg en voldsom skråling bak meg: "Det er bare en klubb, det er Enga!" To menn i samme ærend som meg. Nordkapp-Lindesnes, men på tandemsykkel. Uten bagasje. Den ene er både svaksynt og hørselshemmet, og de har allerede klart å bli påkjørt i en tunell. Sykkelen ble vraket, nå har de fått en ny. Disse karene imponerer! Det eneste minuset er fotballdrakta!)

Du verden så glad jeg var for å ha på med Aalesundsdrakta i dette øyeblikk.

Forfjamset og veldig lettet over det oppskrytte Dovrefjell tok jeg fatt på det flate og nydelig platået på toppen. Jeg smilte. Bredt.

Brått pep telefonen (malplassert kan man vel si i slike naturskjønne omgivelser). 1-2 mot Start. Hurra! Slikt må feires med lefse.

Veien ned var lett. Det var bratt og det gikk fort. Adrenalinet skjøt fart og jeg ble fylt av en mengde energi som dere aldri har sett meg ha før. det rakk helt til Otta.

20 mil etter at jeg våknet i søveposen på Støren fant jeg med selv i samme posisjon på Otta. Go'sliten og døsig. Jeg greide det! Hele Dovre + 12 mil ekstra på en dag.

Brått innså jeg at jeg fortsatt ikke vet:

Hva syklistene EGENTLIG frykter ved Dovre!?

Noen ganger sier kroppen stopp!

2007-07-20T13:01:00.001-07:00

Jeg skal ikke være bråkjekk eller skryte på meg noe, så jeg legger kortene på bordet:

Jeg er litt sliten, og jeg har vondt i et kne. I samarbeid med egen kropp bestemte jeg meg derfor for å ta en hviledag i Levanger.

Jeg har hatt en kjempekjekk dag sammen med Arnhild og Svein (søskenbarnet til pappa). Kroppen har fått hvile, mens hodet har fått oppleve Levanger. Med to gode guider har jeg fått sett både kulturliv og flott natur. Først ut var Stiklestad.

Jeg innså det med en gang. Jeg skulle kommet 5 dager senere. I så fall kunne jeg fått med meg en av norgeshistoriens viktigste begivenheter gjengitt på en teaterscene: Slaget på Stiklestad. Til tross for dårlig timing fikk jeg med meg deler av øvingene i amfiet, samt tuslet rundt i kulissene hvor spelet holdes. Kjempeartig for en liten teaterentusiast.

På Stiklestad kom vi også plutselig over noe som het Gårdimellom. Et vandrende teaterstykke som man kunne følge på museet. Ikke tvil om at trønderene har mye humor å by på!

Det er merkelig å vite at det finnes slektninger der ute i verden som jeg aldri har truffet. I dag ble det en mindre. Min tremenning Oddbjørn var så snill og inviterte oss på vafler og kaffe, noe som får slektstreet mitt til å få litt blader.

I morgen går turen videre sørover. Jeg passerer Trondhjem, og jeg vil prøve på å campe på Støren før den harde klatringen opp mot Dombås begynner. Ønsk meg lykke til! Jeg tror jeg trenger det.

Klem fra en litt nervøs Ingvild

Visste dere at det regner i Norge?

2007-07-20T12:31:00.000-07:00

Hendene er skrukket. Fotsålen har blitt helt hvit. Nesen er rød. Huden er kald.
Håret drypper. Klærne er klissvåte. Man kan vri opp trusa.

Det er mye man kan si om været i Norge. Men, om jeg kan få velge et ord vil jeg si: Variert!

Siden jeg startet på Nordkapp har jeg hatt alt fra 30 grader og stekende sol, til piskende regnvær og kraftig motvind. Værmeldingene har det med å leve sitt eget liv, uavhengig av hvordan været egentlig blir. Som syklist må man med andre ord bare lære seg til å ta det som det kommer.

Nå har jeg kommet meg til Levanger, 8 mil nord for Trondhjem. Etappen fra Kolvereid til Levanger var beinhard og utfordrende. 18,5 mil, øspøseregn og sterk vind. Hadde heldigvis følge med en 60 år gammel sveitsisk gymlærer som kunne spå meg en lysende fremtid som proffsyklist. Jeg takket for komplimentet, men forklarte at jeg holder meg til fysioterapi.

Været klarte heldigvis ikke å stanse en sta syklist, og klokken 20.00 i går parkerte jeg sykkelen utenfor huset til Arnhild og Svein. Her ventet både en dusj, varm mat, seng og mye god omsorg. Fantastisk godt!
Tok meg selv i å smile i det jeg kom ut av dusjen. Kroppen og håret var like våt når den kom ut som når den gikk inn.

Håper alle der hjemme kan krysse fingrene for at jeg får go'vær resten av turen. Våt truse er ikke det deiligste jeg vet.

Våt klem fra en tørr Ingvild

Syklisthåndboken i ABC

2007-07-18T01:22:00.001-07:00

Allergi- Ingen sommer uten. I nord blomstrer gresset for fullt, og et teppe av gresspollen ligger i alle daler, på alle fjelltopper og på alle fergekaier. Med andre ord: Optimale forhold for en allergiker i telt. (Jeg er kjempe pen om morgenen)

Brønnøysund- Her er jeg! I skrivende stund sitter jeg på en myk stol hos en kjempe trivelig familie. Torill, Norvald og Nina-Kristin Pedersen åpnet sine dører for en druknet katt iført en svett Aafk drakt og illeluktende sykkelsko. Tusen hjertelig takk for både dusj, mat, klesvask og en god prat!

Campingbiler/vogner- Jeg hadde en ganske så klar innstilling til disse hvite klumpene på fire/seks hjul før jeg reiste. Harry. I ettertid har jeg skiftet mening. La oss ta et eksempel på hvorfor: Ingvild kommer tråkkende opp en bakke. Hun er våt, kald og alene. Rundt en sving venter en rasteplass med en illeluktende do. Alle benkene er fulle av mennesker, så hun setter seg på bakken, drar frem et klissvått brød og en tube kaviar. Rundt svingen kommer det brått en campingbil, og den stopper rett fremfor Ingvild. Ut velter 5 tørre unger og mor og far. På null komma niks forvandler de campingbilen til en hytte, med varm mat, radio, kortspill, latter og mye kjærlighet. Så sitter Ingvild der da, med kaviartuben, og bestemmer seg brått for at campingbil er langt i fra harry. Det er familiekos.
Dusj- Ehm...det blir ikke mye dusjing. Ikke at jeg trives med det, men når man er alene og alt er vått og alt lukter vondt er det liten vits å bli ren for så å kle på seg svette klær. De fleste campingplasser har tømt varmtvannsbeholderen på alle tyskerene, så da er man like langt uansett.

Elg- Har jeg ikke sett.

Fjell- Det finnes uendelig mange fjell i Norges langstrakte land. I det man har kommet seg på toppen av det ene, venter fjell nummer to, og nummer tre og nummer fire... Mektige, vakre og flotte, men samtidig syklistenes hatobjekt nummer en. Av alle fjell jeg har sett hittil bør 7 søstre trekkes frem. Nydelig! Når jeg sykler Norge fra sør til nord skal jeg ta med fjellsko.

Grøt- Dette spiser jeg sinnsykt mye av. Stort sett har det gått i havregryn kokt opp på vann, men nå har jeg begynt å variere til babygrøt. 2 minutter å lage, jevn og god velling med en god og søt smak. Mmm...

Havregryn- Se punkt G

Ingvild- Jeg har det bra, selv om det er bare meg. Hver dag møter jeg omtrent 20 personer som rister på hodet og sier: "Stakkars deg, du som er på sykkeltur alene. Ingen venner, ingen familie, ingen å snakke med." Da svarer jeg som sant er, at jeg har valgt det selv, og at jeg trives i eget selskap. Jeg lærer mye om meg selv, og det er tross alt bare for litt under en mnd.

Jenter- Det er neimen ikke mange jenter man møter på tur. Hvor er dere?? De fleste er enslige menn i 40-50 årene eller spreke, unge gutter som har 20 mils etapper hver dag. For tre dager siden møtte jeg riktignok en sykkelgruppe som bestod av 5 spanske jenter. Jeg jublet, og de jublet og jeg tok bilde og alle tok bilde og jeg kaklet og de kaklet, og brått kjente jeg at jeg var glad for at det ikke var flere jenter på veien likevel.

Ku- Dette er ikke mangelvare i Norge. De er mange, stor og illeluktende. Dessverre okkuperer de alle store marker som er velegnet til å telte på. Om ikke kuene selv er plassert der, har bonden sprøytet kumøkk over hele nabolaget og enda litt lenger, bare for å forsikre seg om at syklister i telt holder seg langt unna.

Langt- Hvor langt har jeg syklet nå? 138, 5 mil.

Mennesker- Man møter mye kjekke folk på veien. Alt fra unge jenter i kiosken på bensinstasjonen til fulle fiskere og motorsyklister med bukkeskjegg. De kjekkeste menneskene jeg har møtt hittil på turen er likevel 3 og 1/2 trøndere. Disse guttene er på guttetur fra Bodø til Trondhjem, og lagde liv og røre på strekningen fra Ørnes til Kilboghamn. På de 6 milene vi syklet sammen kjente jeg det var godt å få trimmet lattermusklene og prateorganet. Sang i tunellene, diskusjon om blomsterarter i grøftekanten og demonstrasjoner av våte sykkelsko med brunt vann i. En slik etappe kan jeg leve lenge på.

Nedoverbakker- Det er deilige greier det. Eneste ulempen med lange nedoverbakker er at musklene stivner på grunn av kald vind og lite bevegelse.

Oppoverbakker- Dette er det uendelig mange av, og jeg hater de alle like masse. Eneste fordelen med dette er at de stive musklene våkner til liv igjen ( i en prosess som er ganske så smertefull).

Politi- Jeg har ikke fått fartsbot enda, heller ikke tilsnakk for å ha kjørt på forbudte strekninger eller i tuneller som er stengte for syklister. Jeg har derimot hatt en festlig opplevelse i Bodø: Klokken var 02.00 om natten og jeg var sliten etter en lang etappe. Jeg gikk av sykkelen og trillet over en åpen parkeringsplass. Brått kjentes det ut som om noen stirret meg i nakken. Jeg snudde meg sakte og så rett inn i to kjente frontlykter. Pelle!

Q-tips- Har jeg glemt.

Ringo- Har det vel egentlig ganske så bra. Har hatt et par smøre runder, byttet bremseklosser fremme og bak, fikset en eike, fjernet metallsplinter fra felgen og tatt en kose prat i ny og ne. Litt knirking fra setet og en svak svak ulyd fra kranken, men ellers i tipp topp form.

S- Det er mye jeg kan dra frem på bokstaven S. Senja en våt regnværsdag, spytting i motvind, sykkelbukser med innlegg i og sukkersjokk. Jeg velger likevel å trekke frem Saltstraumen. Det var en vakker plass. Så mektig, uten å være menneskeskapt. Jeg måtte stanse noen minutter her, bare for å filosofere rundt tanken om hvor utrolig kloden vår egentlig er.

Telt- Det er verdens beste overnattingsplass når man er kald og våt. Det er verdens verste overnattingsplass når man har allergi. Der er verdens mest bråkete overnattingsplass når man ligger ved E6. Der er verdens mest idylliske overnattingsplass når man ligger ved havet. Det er verdens mest uhyggelige overnattingsplass når det regner og blåser. Det er verdens ekleste overnattingsplass når man våkner med teltduken klistret til ansiktet om morgenen.

Uvær- Ja, det har jeg hatt. I skrivende stund er det rene stormen utenfor. Vind, surt og kaldt. Men, man glemmer det så snart sola slikker deg opp etter på ryggen.

Vann- Her er mye vann, i alle former og fasonger. Vann i kjelen på primusen. Kondens i teltet. Regn fra himmelen. Tåke på toppen av fjellet. Saltvann i fjorden. Drikkevann i bekken. Sjøsprøt på yttersida av Senja. Lunkent vann på Statoil. Mangel på varmt vann i varmtvannstanken på campingplassene. For mye vann i sykkelveskene. Svetten som renner nedover kroppen. Kulderøyk i tunellene. Dugg på brillene. Tisse i grøftekanten.

Wow- Det har vært mange wows underveis. Mesteparten er naturopplevelser hvor ting er mektige og store, men også små ting kan gi en wow opplevelse. Rev med plastikkpose med kylling i og tysker med kjempestore briller kan gi en like unik følelse.

Xylofon- Er ikke nasjonalinstrumentet til samene.

Yes- Er det man sier i det man kommer ut av en laaaang tunell. Får jeg lov til å være ærlig? Jeg er livredd i tunellene, og jeg har mange ganger tørket både snørr og tårer langt inni fjellet. Den verste var Honningsvågtunellen som går 300 meter under havet og har en 3 km lang nedoverbakke med 9% fall og en 3,5 km lang oppoverbakke med 9% stigning. Det tok 1 time å komme seg ut av tunellen mens trailere og turistbusser haglet i begge retninger.

Z- Se og bli sett. Det er syklistens eget ansvar å bli sett i trafikken. Jeg gjør derfor mitt ytterste for å være en fargeklatt i landets grønne natur. Orange drakt på veien, refleksvest i tunellene og blinkende lys både forran og bak.

Æ- Nå nærmer trøndelag seg med stormskritt, og der sier de æ.

Øyer- Helgelandskysten har millioner av øyer å by på. Jeg har møtt flere syklister som har dratt på øyhopping. Det blir kortere etapper, og mer øl og vindrikking om kvelden. Optimale forhold for syklubben eller gutteklubbengrei.

Aafk- Aafk drakta er alltid på. Den har nå blitt vasket, men ser likevel både skitten og fæl ut med oljeflekker både her og der. Hver dag stikker folk hodet frem og sier "Så du e fra Ålesund?" eller "Koss står de tell på tabellen nu da?". UE og UF registrerte biler tuter og vinker, og man føler seg plutselig velig hjemme.

Suss, klapp og klem fra Ingvild

NORDKAPP MITT NORDKAPP!

2007-07-09T08:19:00.000-07:00

5 juli stod den endelig fremfor meg. Globusen på Nordkapp.
Det knøt seg i magen min. Nå eller aldri.

Det er mange som har ristet på hodet i det jeg har sagt at jeg skal sykle Nordkapp-Lindesnes. "Ha! Du kommer til å være sår i baken etter bare 50 kilometer." "Du kommer til å spy før du kommer til Tromsø!" "Gjett om du kommer til å angre!"
I det jeg stod ansikt til ansikt med Norges nordligste punkt tenkte jeg nøyaktig det samme.

I dag, 8 dager senere, er det godt å kunne si at vi alle tok feil.

Forblåst, redd og kvalm stod vi på Nordkapp. Ringo (sykkel) og jeg. Globusen fremfor oss og hele Norge bak oss. Sikten var elendig grunnet tåke, og veien bussen kjørte opp var både smal, bratt og svingete. Vi tok begge et dypt åndedrag, snudde oss rundt, så ut i det hvite intet og satte utfor.

Til tross for dårlig sikt var turen fra Nordkapp og ned (opp, ned, opp) til Honningsvåg en opplevelse i seg selv. Langs veien stod det varder i alle slags størrelser, og turister hadde skrevet navnet sitt i småstein på de store åpne slettene. Ute i det fjerne kunne jeg skimte en mann som kom gående og i hver sving stod det et reinsdyr. Jeg trengte ikke mange minuttene på sykkelsetet for å forstå at dette kom til å bli knallbra!

Bedre skulle det bli når jeg kom under tåketeppet.

Finnmark er så vakkert. Ville omgivelser, forblåste fjell og hav så langt øyet kan se. Er du heldig kan du også få øye på et hus i ny og ne. Det er dessverre alt for øde her. Fraflyttet og stille. Dette kan kanskje forklare utålmodige blogglesere hvorfor det har gått tregt med oppdateringen.

Samtidig forguder jeg stillheten. Her får man tid til å tenke, puste og leve.

Ingvild veier 63 kg. Ringo veier 16 kg. Bagasjen veier 27 kg.
På flata går det i snitt 20 km/t. I bratte oppoverbakker går det i 7 km/t. I nedoverbakker går det fort i 60 km/t.

Det er med andre ord ikke småtterier som kommer susende i bakkene: Et monster av en 106 kilos doning.

Hva har jeg så i bagasjen? Hva sleper jeg egentlig på? Jo, alt man trenger til forblåste og regnfulle vestlandsdager, samt brennhete og solrike dager i nord. Kroppen må ha mat, føttene må ha rene sokker og sykkelen må få finpuss i ny og ne. "Er det ikke stusselig alene?" "Gråter du når du ligger i teltet om kvelden?" "Har du med deg hagle for å skyte elg?" Det er mange merkelige spørsmål man får på vegen. Og jeg kan svare ganske enkelt: Det er fysisk og psykisk tungt å gjøre alt helt alene, men jeg storkoser meg! Visst hadde det vært godt å ha noen å snakke med om kveldene, men teltduken sier en del den og.

Man trenger mye energi når man farter rundt på denne måten. Med andre ord må man spise mye. Med 12-13 mil bak seg har man gjerne kastet i seg følgende meny på en dag:

1 brød. 2 tubeoster. 3 epler. 1 porsjon havregrynsgrøt. 1 middag med potetstappe, skinkebiter og tørre erter. 6 liter vann. 5 kopper kakao fra Statoil (for Statoilkopp må man ha).

Jeg kan meddele at Finnmark, Troms og Nordland har hatt nydelig vær den siste uken. Jeg takker og priser værgudene for den biten. Likevel har jeg hatt en regnskur som lignet monsunregn i ypperste klasse, og jeg ble våt fra øverst til nederst, innerst til ytterst. Svette og høy kroppstemperatur omformet regnjakken min til en finsk sauna, alt jeg manglet var å plukke med meg et bjørkeris i forbifarten. Teltet ble omgjort til vakserom, og det ble en deilig natt med en våt stilongs klistret til ansiktet.

Man er ikke på sykkeltur uten å få problemer. På vei fra Alta fant sykkelen på en helt ny lyd. "Overse den Ingvild, overse den" tenkte jeg, i håp om at den ville gi seg i hvert øyeblikk. Tjong, tjong, tjong. Til slutt måtte jeg innse at slaget var tapt. Sykkelen trengte pleie. Etter mye snurring, dreiing, skruing, oljing og fundering så jeg at symmetrien i bakdekket ikke stemte helt.

En eike var knukket.

Hmm...dette var en ny sak. Slikt har jeg ikke fikset før. Men, med litt sunn fornuft, kreativ tenking og et lass med god tålmodighet klarte jeg å lappe sykkelen sammen. Hurra! Man lærer så lenge man lever.

Norge går opp og ned. Opp og ned. Opp og ned. Opp, opp, opp og ned. Slikt gjør mye med humøret. I oppoverbakkene er det et svare strev, og en småbannende motor durer i magen min. I nedoverbakkene går smilet fra øre til øre, og man glemmer hvordan man egentlig kom seg opp. Samtidig får man en utsikt som lett kan ta pusten fra en.

Man møter mye rart på veien.

Midt på Sennalandet, flere mil fra Alta møtte jeg det rareste. Det var flatt så langt jeg kunne se. Til tross for sol var det vindfullt og kaldt. I horisonten kunne jeg se en svart prikk bevege seg mot meg i en sakte, men fast rytme. Ikke sykkel, ikke bil, ikke trailer. En mann. Jeg klemte inn bremsen og stoppet fremfor han. Vi så begge ut som et spørsmålstegn. "Hvor skal du?" spurte jeg. "Til Nordkapp." svarte mannen. "Hvor kommer du fra?" "Belgia." "Hvor har du gått fra?" "Belgia. Jeg har str. 49 i sko, og dette er skopar nr. 3" svarte mannen som så ut som Den Store Vennlige kjempen i Roald Dahls SVK. Stum av beundring tok jeg han i hånden, den var stor og grov. Merket av vær og vind, tenkte jeg. 10 juli, 5 mnd. etter at han startet fra Belgia, nådde han Nordkapp.

Selv har jeg havnet i Lofoten, nærmere bestemt Henningsvær. Marte holder i skrivende stund i hestehalen min, så jeg er i trygge hender. Det har gått sabla fort, og jeg har både sett og møtt mye fint. Sirin og Mariken i Tromsø, revunger som leker i lyngen, mus som piler over veien, lyset i enden av våte, kalde, dype og skumle 7 kilometers tuneller, bratte fjell med snøhatter på, turister med solbrente neser og "I love Norway" t-skjorte på, for ikke å snakke om Tonje og Marte i Lofoten.

Det er fortsatt langt igjen, og i morgen går turen til Moskenes og båt over til Bodø.

Til slutt vil jeg nevne for mine trofaste blogglesere at jeg er lei meg for at jeg ikke har gitt lyd fra meg. Datamaskiner med trådløst internett vokser dessverre ikke på trær her i nord, så dere må bare smøre dere med tålmodighet til neste gang.

Til dere som fikk spørsmål om å bli med, men som sa nei vil jeg si:

Nå kan dere bare angre!

Sommerklem fra Ingvild, som er iført Aafkskjorte HELE veien.

Endelig på sykkeltur igjen!

2007-06-29T03:41:00.000-07:00

Det kribler i bena.

Ringo har stått stille alt for lenge. Det har jeg også.

Etter et års tørketid og lite sykling holder jeg på å gå på veggen. Jeg klør etter å komme meg ut på veien igjen, bruke sykkel som fremkomstmiddel og min egen kropp som motor. Jeg savner å planlegge dagene og ukene etter et kart, og jeg savner å få tid til å tenke.

I Asia lærte jeg utrolig mye om folkets kultur og tradisjoner, for ikke å snakke om de ulike landenes geografi. I ettertid har det slått meg at jeg på langt nær kjenner Norge så godt som jeg kjenner Kambodsja. Hvor langt nord ligger egentlig Alta? Ligger Raufoss nord eller sør for Lillehammer? Hvor lang er E6?

På tide å angripe Norge. På sykkel.

Startskuddet går 4 juli.

Turen starter i nord, nærmere bestemt Nordkapp. Herfra går turen sørover mot Tromsø, ut til Lofoten, båt til fastlandet, Bodø, Brønnøysund og Trondhjem. Her starter valgets kvaler. Jeg har veldig lyst til å sykle kystveien, men tuneller og ferger frister lite. Legger derfor i stedet opp rute til innlandet og fjellheimen. Brattere og tunge tråkk, men slikt gir bare muskler. Satser deretter på å sette kursen mot østlandet og nyter den friske sjølufta fra Vestfold til Lindesnes. Overnattingstilbudet jeg har gitt meg selv er enkelt og primitivt: telt, stormkjøkken, skog og mark. Pudder og mascara, dyne og pute legges igjen hjemme.

Om kriblingen i magen skyldes nervøsitet, redsel, glede eller spenning er uvisst. Alt jeg vet er at tur blir det! Jeg har gitt meg selv 1 mnd. Om det blir sprengtråkking eller avslapping på slutten blir spennende å se.

Om noen skulle finne på å befinne seg et sted på veien, eventuelt et par mil unna må du/dere bare gi lyd fra dere, så kanskje jeg kan telte i hagen.

Ønsker alle en kjempe god sommer, og håper været der dere er blir bra. Om dere ikke krysser fingrene for dere selv, så gjør det for meg (full storm, regn og motvind er vel ikke akkurat det optimale).

Sees forhåpentligvis på en rasteplass et sted.

Klem fra Ingvild